Rekker mannen å leve?

Jo, jeg har et privatliv. Jeg er gift med Ida, og har fire sønner.

Oliver ble født i 1995, og i 1997 kom Yngve. Filip sluttet seg til familien i 2000. Selv hadde jeg lyst på ett av disse tusenårsbarna, men min sex appeal er relativt laber, så forføringsprosessen i heimen tok litt lenger tid enn planlagt. Men vi er alle svært fornøyd med resultatet, Filip bærer preg av at vi har utviklet en in-house spisskompetanse på produksjon av gutter. Dette har vi nå gjort til en kunstform. Sommeren 2002 lanserte vi nok en gutt, for ytterligere å styrke det horveiske produktspekter. Denne fikk navnet Gabriel, og hans brødre har allerede forsøkt å gi ham opplæring i gutteting, som gjenkjenning av bilmerker, steinkasting, luftgitar og sladding med sykkel.

Kontoret mitt befinner seg i husets underetasje, et riktig trivelig krypinn. Skillet mellom jobb og hjem er med andre ord ikke så stort bestandig, men hva gjør vel det, så lenge jobben er ålreit?

Når jeg jobber leser jeg mye, det samme når jeg ikke jobber. På fritiden er det mengder å ta av, Vonnegut, Wodehouse, Douglas Adams og Kundera, for å nevne noen. Hemingway skal heller ikke glemmes. Jeg leser mye rart med et åpent sinn, så åpent at det grenser mot høl i huet.

Musikk står også høyt, Frank Zappa, Warren Zevon, Iggy Pop, Lou Reed, Tom Waits og Nick Drake er blant dem jeg nyter å låne øre til. Muddy Waters er nam-nam, og Stone Roses befinner seg blant de absolutte favorittene.

Jeg har også mange venner som jeg setter svært høyt. Rett som det er forsvinner jeg ut for å finne på noe morsomt sammen med dem, og har vi det gøy nok, skal du nok se at vi blir ute til lenge etter barne-tv.