Den skumle slangen

Det var sommer, det var medio 1990-tall, og det var agurktid. Undertegnede jobbet i en avisredaksjon i en del av Norge som ligger fjernt fra havet. La oss - i anstendighetens navn kalle avisen "Flåklypa Tidende". Redaksjonen var, bortsett fra innslag som undertegnede, som den hadde vært i alle år. For noen er det paradis. Men så kom slangen.

I anledning sommeren hadde man sett seg i stand til å opprette en familieside i avisen. Hver uke hadde den en sak som het "Mitt kjæledyr". Lokale barn og voksne fortalte om sine samliv med spennende dyr som katter, hunder, samt ett og annet marsvin. En gang var man litt eksotisk, og besøkte en lykkelig chinchilla-eier inne i et bortgjemt dalsøkk. En annen gang tok det helt av, da brakte man en reportasje om en pike og hennes minigris.

Noen av oss satte ikke helt pris på at tingene var som de hadde vært i alle år. Vi syntes heller ikke at hunder og katter var så spennende. Ikke det at de ikke er søte, og ikke det at vi ikke hadde dem selv. Men de var strengt tatt ikke et avisoppslag verdig. Jeg kastet meg på telefonen, og etter litt undersøkende virksomhet fikk jeg sporet opp en slangeeier.

Jeg satte ut, og møtte ei usedvanlig hyggelig og oppegående jente, som i et terrarium i stua hadde kongepytonen Khan. Dette var en svært kjælen slange, som spiste et par ganger i måneden. Heldig som jeg var, kom jeg på en av matdagene, og fikk se Khan sette til livs en rotte. Vel å merke avlivet på forhånd.

Morsommere skulle det bli. Etter at jeg hadde kommet tilbake til redaksjonen, ble reportasjen skrevet inn på systemet, og skulle trykkes samme kveld. Dagen etter konstaterte jeg imidlertid at kjæledyr-spalten inneholdt en kjapt sammenrasket reportasje om en liten gutt som var så glad i pappas sauer. Eller noe slikt. Det ante meg at noe var galt...

Ganske riktig. Nyhetsredaktøren i "Flåklypa Tidende" troppet opp på mitt kontor. Vaktsjefen fra kvelden før hadde nektet å trykke reportasjen. Den inneholdt for få kritiske spørsmål, den var for kontroversiell, og dessuten var det perverst å holde slanger. Nyhetsredaktøren ønsket å kalle undertegnede inn på teppet, for slike reportasjer skrev man bare ikke. Etter en gjennomgang av artikkelen kom selv han fram til at ankepunktene til vaktsjefen ikke holdt mål.

- Men jeg ser her at du har stavet "anonym" feil, sa han.

Som den høflige og arbeidsvillige frilanser jeg var, tilbød jeg meg å rette opp i den fadesen. Og spurte i samme slengen om dette betød at artikkelen kunne trykkes.

- Nei, svarte han.

- Vi trykker ikke sånt.

Så ble jeg sendt ut for å hente inn en ny, banebrytende kjæledyr-reportasje. Det var ikke så vanskelig, byen var full av golden retrievere, og det gikk rykter i bakgatene om at noen hadde en kongepuddel som var klippet slik at den lignet en riesenschnauser. I nabobygda hadde en ku kalvet tidligere på dagen. Men den saken sparte vi til forsiden. Ikke fordi det var agurktid, men fordi lokalavis er lokalavis.

Redaksjonen i den omtalte publikasjon er fortsatt som den har vært i alle år, selv om en fusjon og en og annen naturlig avgang har funnet sted. Den bringer til stadighet nyheter om kalvende kuer og barnekjære lam. Og til de av dere med ophidiofobi, også kjent som slangefobi: Dere kan trygt lese avisen, den er fortsatt slangefri.

Lenken nedenfor tar deg til artikkelen. Jeg har rettet opp stavefeilen og endret litt på et stedsnavn, ellers er den uforandret.

Husk at artiklene på dette nettstedet er beskyttet ifølge åndsverkloven. Bruk av disse uten avtale med meg kan - og vil - føre til straffereaksjoner. Ta kontakt om du ønsker å ta noe av det som finnes her i bruk.