Del 2: Historien om Remingtons supportavdeling

Våpensmeden Eliphalet Remington startet sin virksomhet i byen Ilion Gorge i 1816. Eliphalet hadde tidligere smidd landbruksredskaper sammen med sin far, men våpeninteressert som han var, klarte han å lage en meget god rifle den gang, som øyeblikkelig slo an blant amerikanerne. Stakkars Eliphalet døde i 1861, 12 år før verden hadde sett noen masseprodusert skrivemaskin. Men jeg tror ikke han ville følt at han gikk glipp av noe.

Våpensmeder var og ble våpensmeder, som vi snart skal få se.

Christopher Sholes livnærte seg som skrivende redaktør, poet, filosof og oppfinner. Han hadde mange ideer rundt skrivemaskinen. Blant annet oppfant han qwerty-tastaturet. Bokstavene ble gruppert slik at de vanlige tastekombinasjonene (som for eksempel t og h) var langt unna hverandre. Dermed unngikk man at bokstavene klumpet seg ved normal bruk. Sholes' største problem når han sammen med mekaniker Carlos Glidden skrudde sammen de første prototypene, var at presisjonen var for dårlig under produksjonen av deler. Sholes trengte en produsent som var vant til å jobbe med den ytterste presisjon. En våpenfabrikant, for eksempel.

Samme år som Eliphalet startet sin lukrative våpensmie, ble sønnen Philo født. Philo overtok virksomheten etter farens død. Dermed var det Philo som lot seg overbevise av Sholes om å starte produksjon av skrivemaskiner. I 1873 klarte herrene Remington, Sholes og Glidden å få i gang masseproduksjon av "Remington number 1", også kalt "Sholes & Glidden".

Mark Twain sikret seg et eksemplar av "Remington number 1". Men, dessverre for E. Remington & sons var det ikke så mange flere som gjorde det. Skrivemaskinen var stor og klumpete, og så lenge man hadde penner og blekk i behold, forsto ikke markedet helt hva det skulle med noe slikt. "Number 1" kunne bare skrive store bokstaver. Noe som må ha vært litt irriterende for den stakkars forlagsredaktøren som skulle lese gjennom Mark Twains "Life on the Mississippi" (1883), som lenge ble ansett for å være verdens første maskinskrevne bokmanuskript. Imidlertid går den æren til skuespillerinne og forfatter Fanny Kemble, som i 1878 ga ut sin bok "Records of a Childhood".

Samme år som Kembles selvbiografiske verk ble utgitt, lanserte Remington sin "Number 2", som markerte den siste banebrytende endringen hva angår ikke-elektriske skrivemaskiner. "Number 2" hadde en tast som fikk hele konsollet med typearmene bak panelet til å skifte stilling når du skulle skrive store bokstaver. Skiftet av stilling ga tasten navnet "shift".

Ernest Hemingway likte både jakt og skriving. Philo Remington klarte imidlertid ikke å elske begge deler like høyt. En skrivemaskin produserte for lite kruttrøyk, og var - etter Philos mening - mindre effektiv til matauk og konfliktløsning. I 1886 solgte Philo skrivemaskindivisjonen av E. Remington & sons til Standard Typewriter Manufacturing Company. Standard fikk også med rettigheten til å bruke merkenavnet Remington.

Her forsvinner Philo ut av vår historie. Han rakk å skifte navn på selskapet, til Remington Arms, før han døde i 1889. Men selskapet lever fortsatt. Og hva angår skyte- og skriveglade Ernest Hemingway, skal han visstnok ha eid en Remington-rifle, selv om det var en dobbeltløpet hagle av merket Boss som ble brukt til å felle Hemingways siste bytte - ham selv. Før alkohol og nedslitt selvtillit tok knekken på hans skriveglede, foretrakk han blyanten framfor skrivemaskin. Men en Remington hadde han, den kan fortsatt skues i Hemingways arbeidsværelse i Key West. Hemingways yndlingsskrivemaskin var imidlertid en Royal. Den tilhørte hans tredje kone, Martha Gelhorn. Da paret skulle skilles og boet deles, gjemte han unna denne, sammen med Marthas tennisracket. Opprivende skilsmisser med skadefryd som gjensidig våpen er slett ikke noe nytt fenomen. Denne skrivemaskinen står i Hemingways hus på Cuba.

Standard Typewriter Manufacturing Company skiftet i 1902 navn til Remington Typewriter Company. I 1909 ble den første "lydløse" skrivemaskinen lansert, Remington Noiseless. I 1925 lanserte Remington sin første elektriske skrivemaskin. Etter ett år med elendig salg valgte man å la den gå ut av produksjon.

Troen på en elektrisk kontorrevolusjon var allikevel ikke borte. Rand Kardex Company kunne elektronikk. Rand Kardex og Remington Typewriter Company fusjonerte i 1927, og ble Remington Rand. Det nye selskapet ville gjerne bruke sin elektronikk-kompetanse til noe mens man ventet på den elektriske revolusjonen. I 1937 ble "The Remington Close Shaver" lansert, basert på et tysk patent.

I årene fremover konsentrerte selskapet seg først og fremst om barbermaskinene. Verden hadde begynt å ta skrivemaskiner for gitt. Etter at elektrisk tørrbarbering virkelig tok av i 1939, begynte utviklingsavdelingen å lansere stadig nye modeller. Under mottoet "Two heads are better than one" kom Remington Dual i 1940, og "The Foursome" kom i 1941. I 1947 kom Remingtons første barbermaskin for kvinner. Konkurransen på skrivemaskinmarkedet var tøff, hundrevis av produsenter konkurrerte om et lite marked, og prisene var presset. Ett av problemene med de ikke-elektriske skrivemaskinene var at de knapt nok gikk i stykker. I tillegg til barbermaskinene ville selskapet lansere noe som måtte skiftes oftere. Datamaskinen, for eksempel.

I 1943 fikk styreformann og konsernsjef James Rand i Remington Rand besøk av Loring P. Crosman. Crosman hadde i 20 år jobbet med produktutvikling i Monroe Calculating Company, som lagde mekaniske regnemaskiner. Crosman forsto at ny teknologi snart kom til å danke ut disse regnemaskinene. I motsetning til ledelsen i Monroe, forsto også James Rand dette. Han ansatte Crosman, som hadde tatt flere kurs i elektronikk ved siden av jobben for å bli i stand til å konstruere en datamaskin. I årene som fulgte fortsatte Crosman, samt en stab bestående av en matematiker og en elektrotekniker, på det omfattende arbeidet med å konstruere en datamaskin. Parallelt med dette utviklet han også en maskin for produksjon av postanvisninger, og en brødrister. Crosman var tydeligvis redd for å bli ensporet. Eller for å bli stemplet som verdens første datanerd.

Remington Rand presenterte sin første datamaskin, kalt 409 i 1949, etter seks års utviklingsarbeid. Prototypen ble vist frem for all verden av et entusiastisk salgskorps. Nye ting tar tid å selge, men i 1951 ble den første maskinen solgt, til US Census Bureau, det amerikanske folkeregisteret. Siden fulgte en større leveranse til Internal Revenue Service (IRS), det fryktede amerikanske ligningsvesenet.

Som du sikkert forstår, hadde ikke medarbeiderne i skrivemaskindivisjonen lenger de gjeveste plassene på Remington Rands julebord. På julebordet i 1952 er det også mulig å forestille seg at både skrivemaskin- og barberingsansatte knapt nok fikk noen invitasjon. Høsten samme år klarte selskapets datamaskin, som da het UNIVAC, å forutse at Dwight D. Eisenhower ville bli valgt til USAs president, før Gallup eller noen av de andre byråene i samme klasse hadde snurret ferdig noen prognose på sine mekaniske regnemaskiner.

Med et av amerikanernes nasjonalsymboler, general Douglas MacArthur som styreformann, dro Remington Rand på partnerjakt, og fant i 1955 Sperry Corporation, som hadde skrevet luftfartshistorie ved å utvikle den første autopiloten. Det nye selskapet ble hetende Sperry Rand Corporation. Remington-navnet var forbeholdt skrivemaskinene.

I 1979 dukket Victor Kiam opp. Han ble viden kjent for sitt utsagn: "I liked the shaver so much, I bought the company". For det var nettopp det han gjorde. Han kjøpte hele barbermaskindivisjonen til Sperry Rand Corp., og dannet Remington Products Incorporated. Skrivemaskinene interesserte ikke Victor Kiam.

Sperry Rand Corp. var heller ikke interessert i skrivemaskiner. Datamaskiner var mye morsommere. Derfor ble Remington Rand-varemerket leid ut til nok et nytt selskap, som ble kalt Remington Rand. Dette selskapet havnet i en bitter strid med Remington Rand BV, det nederlandske selskapet som hadde rettighetene til europeisk salg og produksjon. Stridens eple var en Remington-modell kalt SR-101, med kulehode og rettetast. Striden resulterte i en rekke velstående advokater, og to selskapers endelikt. Et nytt selskap i Italia forsøkte å gjenoppta produksjonen, uten hell. I 1981 ble den siste Remington-skrivemaskinen laget. Dermed ble markedet i skrivemaskinens siste år dominert av aktører som Olivetti og IBM.

Sperry Rand fortsatte på sitt lukrative dataspor. I 1986 gikk selskapet sammen med Burroughs Adding Machine Co., et selskap som 100 år tidligere hadde startet med produksjon av regnemaskiner. Sperry Rand Burroughs er intet fengende navn, og det ville trolig ha skapt diskusjoner i retning "burde vi ikke heller hete Burroughs Sperry Rand?", så man tenkte ut et helt nytt navn.

Unisys. Det gigantiske selskapet eksisterer enda, og bør, etter logikken i denne historien, ha supportansvaret for den Remington 10 som ennå ikke er min.

Jeg bestemte meg for å sjekke videre.

Husk at artiklene på dette nettstedet er beskyttet ifølge åndsverkloven. Bruk av disse uten avtale med meg kan - og vil - føre til straffereaksjoner. Ta kontakt om du ønsker å ta noe av det som finnes her i bruk.