1.515 ord om å skrive portretter

Gode portretter er morsomme å lese, og de er morsomme å skrive. La meg dele noen av mine kaotiske betraktninger om portrettkunsten.

En av de første redaktørene jeg jobbet under, refset meg en gang for utkastet til et portrettintervju.
- Det er for mye saksopplysninger, sa han.
- Vi vet allerede hva dama driver med, vi vil vite hva hun spiser til frokost!
Siden har jeg hatt mange kreative frokoster med spennende mennesker. Men jeg er fortsatt ikke sikker på hva som danner et godt portrett.

Her er mitt enkle men vanskelige mål med et portrett: Fortelle hvem den portretterte egentlig er.
Et portrett har som regel rom for å inneholde tusen ord eller så. Noen ganger mye mer. Men det holder ikke om man ønsker å la leseren bli godt kjent med den portretterte. Til det bruker vi biografier, ekteskap eller en annen form for inngående dypstudium av et menneske. Jeg prøver å ta tak i en bit av personligheten til den jeg intervjuer, og trekke den fram. Hvordan? Personligheten kan ikke beskrives, men man må la de rette sitatene og de rette observasjonene komme fram, slik at leseren danner seg et inntrykk.

Viktigst er det allikevel, at den portretterte har en eller annen egenskap, et yrke, en status, eller noe annet som gjør at vedkommende skiller seg ut fra den gemene hop. Nils Chr. Geelmuyden sa en gang at et portrett aldri blir bedre enn den portretterte.
Det beste utgangspunktet er at leseren allerede kjenner til den portretterte. Jo mere kjent, jo bedre. Imidlertid har vi ikke så mange kjendiser å ta av, noen ganger må man bruke en del plass på å presentere personen og vedkommendes bragder.
Noen er vanskelige å portrettere. Yngre mennesker har som regel færre dype betraktninger å levere, slik er det bare. Rynker og grått hår er et godt utgangspunkt for å komme i avisen. Vi menn er mer takknemlige å portrettere, vi er så glade i å snakke om oss selv. Menn som har gjort noe stort, som gjør oss portrettører interessert i dem, er ofte sin fortreffelighet bevisst. Det gjør jobben lettere for en portrettør. Kvinner, derimot, er en større utfordring, det plager meg av og til at brorparten av mine intervjuobjekter har vært menn.

Halve portrettkunsten er å skape kontakt med den som skal portretteres. Få er vant til det, mange lar seg skremme av situasjonen. Selvutlevering er skummelt. Selv har jeg aldri blitt portrettert, og jeg vet ikke helt hvordan jeg hadde taklet det. Viktig er det i alle fall for portrettøren å vinne den intervjuedes tillit. Og aldri, aldri, misbruke den. Jeg har aldri satt noe på trykk som den portretterte ikke har kunnet stå inne for. Det har kostet leserne noen saftige opplysninger, men det har gavnet portrettkunsten.

Møtestedet og forholdene rundt er viktig, men ikke avgjørende. Det desidert verste stedet å møtes er et møterom på jobben til den som skal portretteres. Kontoret er hakket bedre. Blir man invitert hjem, begynner det å smake av fugl. I sitt eget hjem vil et menneske alltid åpne seg mer, og den som skal skrive vil kunne ane mer av personligheten til den portretterte.

Selve intervjuet varer alltid fra tre kvarter til halvannen time eller så. Etter det er blokka full, og begge parter føler seg litt tomme i hodet. Penna legges ned, og den virkelige samtalen begynner. Da skal jeg hente alle inntrykkene av personen, hvordan vedkommende uttrykker seg, og hvordan vedkommende fremstår. Disse inntrykkene skal jeg videreformidle til leseren ved hjelp av de sitatene jeg har på blokka mi. Enkelt? Nei, det er nettopp derfor jeg krever oppdragsgiveren for penger når jeg har gjort et portrett!

De beste forholdene for et portrett er når vi opplever noe sammen, den intervjuede og jeg. Eirik Newth, knallgod forfatter, ble portrettert av meg i 1998. Vi skulle møtes i Stensparken først, for å ta bilder. Her hadde Eirik gjort sine første observasjoner av stjernehimmelen, og fotomotivene var mange. (Jeg har aldri knyttet meg til noen fotograf, derfor har jeg som regel tatt bildene selv.) Etterpå fikk vi tak i en drosje, og dro til Theatercafeen. Vi møttes ved lunsjtider, og var ferdig lenge etter mørkets frembrudd.

Et av de siste portrettene jeg har gjort, var for "Sivilingeniøren", av Ole B. Kaalhus. Den pensjonerte sivilingeniøren har kjøpt store deler av et nedlagt fiskevær i det høye nord, hvor han driver serverings- og overnattingsvirksomhet for turister. Vi møttes i Nyksund, som stedet heter, og startet det hele med en omvisning. Deretter hadde vi en samtale ved Kaalhus' private kjøkkenbord, før vi gikk ned i stedets restaurant. Der spiste vi hvalbiff og drakk øl. Klokken var to om morgenen da vi tømte den siste konjakken og jeg ble vist inn på gjesteværelset. Nordnorsk gjestfrihet, bedre kan det ikke bli.

Fantastiske forhold, både med Eirik og Ole. I slike stunder får man lyst til å leve av portrettskriving. Men det er sjelden det klaffer så godt med møtested og tid. Som oftest er et kontor åstedet og vi har dårlig tid. Noen har villet ta hele greia på telefon. Det tror jeg ikke jeg hadde fått til.

Men for all del, det kan klaffe på et møterom også. En gang ble jeg satt inn på et, et veldig trangt et med tunge møbler. Jeg huffet meg litt, men så kom Grace Skaugen inn i rommet. Om bare en person i verden skulle bære et slikt navn, måtte det være henne. Fantastisk figur, et velformet ansikt, toppet av et usedvanlig krystallklart blikk, og en sjarm som kunne vinne verden. Idet jeg reiste meg for å hilse på henne, falt penn og blokk i gulvet, og jeg kjente at mine kneledd antok en geléaktig konsistens. Men vi fikk god kontakt. Synd jeg ikke klarte å skrive et ordentlig godt portrett, men det var min egen skyld.

Det var innhentingen av portrettet. Den er alltid interessant. Nesten, ihvertfall. Å få det ned på papiret er noe annet, akkurat som med alt journalistisk arbeid. Ideen er hele greia. Ut fra inntrykkene skal jeg få en idé om vinkling og progress i selve portrettet. Det er slitsomt, særlig om jeg lar det gå for lang tid etter selve intervjuet. Men når ideen er der, da går resten av seg selv. Det ideelle er å skrive inn portrettet et par dager etter at intervjuet er tatt. Alt er fortsatt ferskt, men jeg har fått den intervjuede litt på avstand. Det blir litt vanskeligere etter at en måned har gått, og portrettet skal leveres innen en time. Men jøssenavn, det går da det også...

Er du fortsatt med meg? Beundringsverdig. Nå kommer det endelig litt mer kjøtt på beinet. Formen. Ifølge meg. Et portrett skal være litt skjønnlitterært i formen, litt mindre bundet og uformelt enn en nyhetssak. Jeg deler teksten opp i avsnitt. Ikke for lange. I begynnelsen klarte jeg ikke å kutte ut mellomtitler. En forferdelig uting. Jeg har vært, og er fortsatt for faktaorientert, og mister dermed mange av de "litterære" poengene. Portrettet skal være mest mulig bygget rundt sitater, som enten kommenteres eller fylles ut med ting fra meg. Litt mindre objektive kommentarer enn i en nyhetssak. Jeg-formen går an. (Det er visst en del av den såkalte "gonzo-journalistikken".) Begynnelsen skal være fengende, slutten må være stor. Mange gode portretter har falt på en grumsete eller krampaktig slutt. For øvrig? Ta det som det kommer. Formen må passe til den portretterte. Det sier seg selv, gjør det ikke?

Selv leser jeg alt jeg kommer over av portretter. Og det finnes mange. De beste finnes ofte i Dagens Næringsliv, på lørdager. Der snakker vi om folk som kan skrive! I tillegg er de tidsaktuelle, det er viktig å kunne lese om personligheten og livet til en man ofte møter i nyhetsbildet.

Hvis du har lest helt ned hit, tyder det på en av tre ting:
Jeg har enten bedt deg om det, eller du er veldig interessert i hvordan akkurat jeg skriver portretter, eller du har lyst til å skrive portretter selv.
Stemmer det siste, ønsker jeg deg lykke til. Den norske journaliststanden trenger gode portrettører. Vi jobber i såpass små redaksjoner her i landet, at det er sjelden noen får rendyrket seg på den fronten. Det er også ytterst få frilansere som klarer å leve utelukkende av portretter.

For å bli en god portrettør må du selvsagt kunne skrive, og ha språksans. Du må kunne kommunisere med mennesker. Og du må ha sans for små poenger, inntrykk og andre detaljer som danner det litterære bildet av et menneske. Så trenger du noen å portrettere, samt en oppdragsgiver. Det siste viser seg ofte å være en liten kneik...

Nå har du kommet til siste avsnitt. Dine kvaler er snart over. Om det er slik at du tror jeg kan være behjelpelig med tips til deg som portrettør, eller om du har sett noe her du gjerne vil diskutere med meg, ta kontakt. Og ta det jeg forteller deg - for ikke å snakke om det du nettopp har lest - med en stor klype salt.

Tom Ivar

Husk at artiklene på dette nettstedet er beskyttet ifølge åndsverkloven. Bruk av disse uten avtale med meg kan - og vil - føre til straffereaksjoner. Ta kontakt om du ønsker å ta noe av det som finnes her i bruk.