Sto opp til styrke

Atle Antonsen er mannen som sto opp fra tilværelsen som stillfaren og småfeit guttunge i en stille dølaby. Han bygget opp selvironien, til den ble større enn ham selv. Da ble han alles muntrasjonsråd og revy-superstjerne. Nå er han sterk, så sterk at han i det virkelige liv tør å ikke være morsom bestandig.

Av Tom Ivar Horvei

Komiker Antonsen har tilbrakt en halv time i garderoben på Landhandleriet. Han trenger den halvtimen etter forestillingsslutt, da kan han "ta'n litt ned". Nå sniker han seg ut, for å unngå overivrige og beduggede gratulanter. Atle Antonsen skal portretteres, og tar med portrettøren til en stille hjørnekafé i Storgata. Antonsen og hans brune drikke benkes ved bordet, og stillheten senker seg. Er det ikke nå heltidskomikeren Antonsen skal si noe morsomt, slik at portrettintervjuet får en pangstart?

- Fortell en vits, da, Antonsen.

- Nei. Vitser er kjedelige. Jeg forteller aldri vitser. Jeg kan resonnere, og jeg kan komme med poenger, men du får meg ikke til å fortelle vitser.

Antonsen er bestemt, men også vennlig. Det er godt, han har en høy matchvekt, og strekker seg en meter og nitti centimeter mot himlingen på Hjørnet. Ihvertfall når han står opp.

- Det handler om å hekte folk på sporet. Da blir det morsomt, så lenge alt klaffer.

Antonsen er på sporet.

- Det er de ørsmå detaljene som teller. Det blir virkelig morsomt når man puster på riktig sted, eller bytter om på to ord.

På Landhandleriets scene har Antonsen tilbrakt seks kvelder denne sommeren, og har ennå en forestilling igjen. Han står opp, heter forestillingen. Atle Antonsen er nesten alene, han har bare pianist Petter Foss med seg. I en time bytter Atle om på de rette ordene, han puster på rette sted, og tar en slurk av muggen med vann i akkurat rette øyeblikk, slik at publikum skal få klappet mellom salver av resonnementer om dverger, tamiler og sultne negerbarn. En og annen heroisk ex-skøyteløper med kloning i voks på Hunderfossen får også gjennomgå.

- Hva har du imot dverger og tamiler?

- Ingen ting. Det er forkastelig å diskriminere dem. Derfor bruker jeg dem i forestillingen, på samme måte som jeg ville brukt en hvilken som helst annen gruppe til å framkalle latter.

Folk ler av Antonsen. Nesten hver gang.

- Det beste jeg kan oppnå i jobben min, er å få folk til å le. Det nest beste er når de blir provosert eller sjokkert.

- Det verste, da?

- Likegyldighet er døden. Jo mindre respons fra salen, desto verre er det å stå på scenen.

- Hva gjør du når publikum ikke følger deg?

- Da fortsetter jeg å pøse på. Når jeg ser at publikum blir paff av mine dverg- og tamilpoenger, da blir jeg mer og mer arrogant, og støter ut poengene. Jeg klarer ikke trekke meg.

Man blir ikke profet i eget land, var det en som sa. Atle Antonsen ser ikke seg selv som noen profet, men han kan vanskelig benekte at lillehamringene har gitt sommerrevyen en kjempemottakelse.

- Jeg var ikke belemret med tanker om Den Store Hjemkomsten. Det er moro at revyen fungerer, slik er det alltid når jeg prøver ut en ny greie på publikum.

- Å spille sommerrevyen i barndommens hjemby er altså ikke noe anderledes enn å spille hvor som helst ellers?

- Jo, egentlig. Hadde det gått galt her, hadde det vært en enorm nedtur. Jeg er veldig glad for at det har gått så bra som det har.

Historien er en klisjé, men til Antonsen passer den allikevel perfekt:

"Atle var en stille og feit gutt med alt for tjukke brilleglass. Brått begynte han å hevde seg blant sine jevnaldringer med å være fryktelig morsom. Det var ikke det barneselskap som ble kjedelig så lenge Atle var der. Alle var de sikre på at den mannen ville nå langt."

- Livet ble levelig da selvironien ble større enn meg selv. Særlig i den perioden av livet da det er lite ålreit å se spesiell ut.

Da grep Antonsen til våpenet.

- Humor er det beste våpen, sier Antonsen.

- Jeg var entertaineren, en ordentlig skøyer. Det varte og rakk, men så fikk jeg plutselig en a-ha-opplevelse. Jeg visste ikke hvem jeg selv var.

Personlighetene vekslet, mellom Elegantonsen, Ekstravagantonsen, og bare Antonsen, den hysterisk morsomme.

- Når folk forlangte at jeg skulle være en bestemt type, da snudde jeg. Da dro jeg ut i verden for å finne meg selv.

- Klisjé, Antonsen?

- Ja, for en gangs skyld.

Konfirmantonsen forlot byen, etter suksess med russerevyen. Han var også russeformann, og formann i hele verden. Antonsens verden. Superstjernen forlot sin verden på Lillehammer i 1988, og gikk ett år på Romerrike Folkehøgskole.

- Jeg kom til et kaos. 90 likemenn, alle konger i sin egen, lille verden. Det tok tid før alt gikk seg til, før vi fant våre posisjoner. Vi lærte mye om oss selv.

Antonsen gjorde seg ferdig med året på Romerrike, og var klar for verden. Han gikk rett inn på Oslo Nye Teater, i rollen som røver i Ronja Røverdatter. I 1992 kom han sammen med det etter hvert så kjente Lompelandslaget.

To ganger, i 1990 og 1993 søkte Atle på teaterskolen.

- Jeg kom ikke inn noen av gangene, jeg hadde ikke selvtillit nok.

Nå har Ekstravagantonsen og Elegantonsen funnet Antonsen. Hr. Antonsen er en mann som er langt mer sikker på seg selv enn før, uten å være brautende.

- Nå tør jeg å trekke meg inn i et hjørne, og bare være den jeg vil være.

Antonsen liker å trekke seg inn i hjørner, sammen med mennesker han selv ønsker å prate med.

- Det er ganske typisk, når jeg er på fest, at noen spretter opp og sier "nå er det på tide med noen gode vitser fra Antonsen".

Det misliker Antonsen på det sterkeste.

- Etter hvert som humor har blitt en jobb, har det blitt viktigere å være en annen person privat. Jeg vil snakke om noe annet enn meg og mitt, høre hvordan andre har det, det er sånn jeg lærer om mennesker.

Antonsen er ikke lenger den som spretter opp, og fyrer løs med hysterisk morsomme resonnementer.

- Da går jeg heller hjem.

-Før året på folkehøgskolen var jeg en ordentlig lillehamring, men jeg la av meg det. Begynte å lese noe annet enn Morgan Kane, liksom.

Atle Antonsen har lagt av seg mye. Han snakker ikke lenger Lillehammer-dialekt. Det er ikke mye som forteller en utenforstående at Atle er født i Lillehammer.

- Er du fortsatt lillehamring?

- Lillehamringen en en slags sør-gudbrandsdøl, det er ikke jeg. Her jakter befolkningen på det trygge og trauste. Lillehammer er en stille og rolig by, med et begrenset uteliv. Befolkningen er inngrodd, alt betraktes som rart og anderledes i en lillehamrings øyne.

Atle Antonsen har hatt åtte år på seg til å se Lillehammer og dens befolkning fra utsiden.

- Lillehammer er ikke verre enn en hvilken som helst annen by, men den er heller ikke bedre.

Antonsen fører et liv fullt av små kroker man ikke kan trekke seg ut av. Han bor sammen med samboer og to barn, den siste født for noen uker siden. Han jobber med mangt. Det er revy på gang til høsten, sammen med kollegene i Lompelandslaget. Antonsen skal om få dager tilbake til Oslo for å gjøre opptak til en ny serie på TV Norge, og han skal skrive musikal sammen med pianist Petter Foss. Antonsen kan ikke, og vil ikke, trekke seg fra noe av det.

Journalisten, derimot, vil gjerne trekke seg tilbake. Det er sent, sommernatten er langt framskreden. Klokken er over to. Det antydes overfor Antonsen at det er på høy tid å bryte opp. Antonsen vil imidlertid få si noe først.

- Det handler om sauebønder, sier Antonsen.

- Når en komiker produserer, begynner det gjerne med at han irriterer seg over noe. Jeg irriterer meg grenseløst over sauebøndene. De forstår ingen andre enn seg selv. Sauene deres settes over alt annet her i verden, det er de som først og fremst har livets rett. Bjørn, gaupe og jerv har derimot ikke livets rett. Sauebøndene ser på bjørnen som en notorisk lystmorder, som burde skytes, eller i verste fall sendes til Sverige.

- Var det godt å få sagt det, Antonsen?

- Ja, jeg hadde veldig lyst til å si det. Særlig så lenge det kommer på trykk i en avis som også sauebønder leser.

- Har du et godt poeng til avslutningen av portrettet, Antonsen?

- De beste poengene er dem alle ler av fordi naboen "er sånn", men ikke de selv. Har du et sånt poeng, da er avslutningen reddet.

Klokken halv tre om natten har man ikke alltid det poenget på lager.

- Jeg hadde et sånt poeng en gang. En kamerat og jeg var på byen, og kom på en fantastisk sketsj. Vi hadde alt, resonnementene, poenget, kroppsspråket og mimikken. Vi skrev det ned på ei røykpakke. De hvite feltene på utsiden ble fulle, og vi skrev på innsiden. Da vi forlot utestedet lå røykpakka igjen på bardisken. Jeg husker ingen ting av sketsjen, men fy søren så god den var.

- Jeg har forøvrig sluttet å røyke, sier Antonsen, og forsvinner inn i grålysningen.

Husk at artiklene på dette nettstedet er beskyttet ifølge åndsverkloven. Bruk av disse uten avtale med meg kan - og vil - føre til straffereaksjoner. Ta kontakt om du ønsker å ta noe av det som finnes her i bruk.